Mostrando entradas con la etiqueta sembrador. Mostrar todas las entradas
Mostrando entradas con la etiqueta sembrador. Mostrar todas las entradas

lunes, 17 de marzo de 2025

Parábola, sembrador, dialectos, vascuence, subdialectos + Avangeli de li quatre semencz

I. Parábola del sembrador, traducida a los ocho dialectos del vascuence y a cuatro de sus subdialectos, bajo los auspicios del Príncipe Luis Luciano Bonaparte.

Parábola del sembrador.

I. 1. Dialecto guipuzcoano

Ona non irten zan ereille bat ereitera.

Eta oreiten ari zala, azi batzuek erori ziran bide bazterrera, eta etorri ziran zeruko egaztiak, eta jan zituzten.

Besteak erori ziran leku arritsuetan, non ez zeukaten lur asko: eta bereala jayo ziran, zeren etzuten lur ondokoirik.

Bañan eguzkia irten zanean, erre ziran eta igartu ziran, zergatik ez zuten sustrairik.

Eta besteak erori ziran arantzen gañean: eta arantzak azi ziran, eta ito zituzten.

Eta besteak erori ziran lur onean: eta ematen zuten frutua, batak eun alako, besteak irurogei, eta besteak ogei ta amar.

Aditzeko belarririk duenak, aditu dezala. 

 

I. 2. Dialecto vulgar de Cegama

(Guipuzcoano meridional.) 

 

Irten zon bein baten ereiñtzalle batek ereitea.

Eta bikorrak banatzen, batzuk biden ondon eroi zien, eta zeruko egaztik etorrita, jan zituen.

Beste batzuk arritartelan eroi zien, nun zeon lur guchi: eta beala irten zoen, chit lur gañen zerelako.

Baño euzkie jayo zanen, erre zien eta igartu zien, bate zuztarrik kasi etzoelako.

Beste bikor batzuk antzatarten eroi zien: eta azi zien antzak, eta ito zituen.

Beste batzuk aizkenen eroi zien lur onen: eta eman zoen frutue, buru batek eun, beste batek irurogei, beste batek oetamar eta la.

Belarrik dauzkenak entenditzeko, ai dezala. 

 

II. 3. Dialecto vizcaíno.

 

Orra nun urten eban ereiten dabenak ereitera.

Eta ereiten diarduala, azi batzuk jausi ziran bidiaren onduan, eta etorri ziran zeruko egaztiyak, eta jan zitubezan.

Beste batzuk barriz jausi ziran arritzetan, nun ez euken lur asko: eta laster erne ziran, ez eukelako lur lodiya.

Eta eguzkiyak urtenik, erre ziran: eta ez eukelako sustrairik, sikatu ziran. Beste batzuk berriz jausi ziran arantzetan: eta azi ziran arantzaak, eta ito zitubezan.

Beste batzuk barriz jausi ziran lur onian: eta emoten eben frutuba, batek eunka, bestiak irurogeika, bestiak ogetaamarka.

Daukaznak belarriyak entzuteko, entzun dagiyala. 

 

II. 4. Dialecto vulgar de Ochandiano.

(Vizcaíno occidental.)

Ona nun urten eban ereiten dabenak ereitera.

Da ereiten ebillela, asi batzuk yausi sirien bidien onduen, da etorri sirien seruko egaztiyek, eta yan situbesan.

Beste batzuk barres yausi sirien arri artietan, nun ez euken lur asko: da laster erne sirien, es eukelako lur lodiye.

Da eguskiyek urtenik, erre sirien: da es eukelako sustrairik, siketu sirien.

Beste batzuk barres yausi sirien arantza artietan: da asi sirien arantzak, da ito situbesan.

Beste batzuk barres yausi sirien lur onien: da emoten euden frutube, batek eunke, bestiek irurogeike, bestiek ogetaamarka. 

Daukesanak belarriyek entzuteko, entzun daiyela. 

 

III. 5. Dialecto vulgar de Elizondo.

(Alto-navarro septentrional.)

Una aldi batez azi ereile bat atra zen ereitera.

Eta ereiten ai zelaik, zembait azi erori ziren bideain ondoan, eta torri ziren aireko egaztinak, eta denak yan zituzten.

Bertze zembait erori ziren kaskallu lekura, non ezpaitzen lur guti baizik: eta sortu ziren bela, etzutelakotz lur gizena.

Bañan iruzkia atra zelaik, erre ziren: eta iñartu ziren, etzutelakotz zañik.

Eta bertze zembait erori ziren elorrien artera: eta aunditu ziren elorriak, eta ito zituzten.

Eta bertze zembait erori ziren lur onera: eta kartzen zuten fruitu, batek eun, bertzeak iruetanogei, eta bertzeak ogeitaamar.

Begarriak ituenak aitzeko, ai beza. 

 

IV. 6. Dialecto vulgar de Elcano.

(Alto-navarro meridional.)

Atra ze bein ereikizale bat ereikitzera.

Eta barrayatzean granoak, erorzere batzuk bide ondoan, eta etorzere gorako choriak, eta shan zuste.

Erorzere berze batzuk arduyetan, non zen lur guti: eta berla shayo zere, zeren zegon lurra ashalkiro.

Baña iruzkia atra zelaik, erre zere eta eyartu, zeren kuasik ezpaizute zainik. 

Berze grano batzuk erorzere larretan: eta larrak anditu zere, eta ito zuste.

Berze batzuk enfin erorzere lur onean: eta eman zute fruitu, non egunka baten, non irutanogei, eta non ogeitamar.

Dituenak bearriak entendatzeko, entenda bez.

 

V. 7. Dialecto labortano.

Huna hazi eraile bat athera zen eraitera.

Eta eraiten ari zelarik, hazi parte bat erori zen bide gainean, eta shoriak ethorri ziren eta yan zuten.

Eta bertze parte bat erori zen lekhu harritsu batetara, non ezpaitzuen lur hainitzik: eta berehala sortu zen, zeren ezpaitzen barna sartzen lurrean.

Eta iguzkia yekirik, errea izan zen: eta errorik etzuclakotz, ihartu zen.

Eta bertze parte bat erori zen elhorrien artera: eta elhorriak handitu ziren, eta itho zuten.

Eta bertze parte bat erori zen lur onera: eta ekharri zuen fruitu, batek ehunka, bertzeak hiruhogoika, bertze batek hogoietahamarka.

Beharriak dituenak aditzeko. adi beza. 

 

VI. 8. Dialecto vulgar de Baigorri.

(Bajo-navarro occidental.)

Behin eraileat yuan zen eraitera.

Eta eraiten ai zelaik, hazi puskaat erori zen bidiain gaineat, eta yin ziren zeruko shoriak, eta yan zuten.

Berze hazi puskaat erori zen leku harritsu batetaat, nun ezpaitzen lur handiik: eta berehala sortu zen, zeeneta ezpaitziin lurra lodi.

Bainan iuzkia yeikita, erre zen: eta ezpaitziin erroik, eihartu zen.

Berze puskaat erori zen elhorripera: eta elhorriak haunditu ziren, eta itho zuten.

Berze puskaat erori zen lur huneat: eta bihia kharri ziin, batek chun, berziak hiruetanhooi, eta berzeatek hooitahamar.

Beharriak ditiinak aitzeko, ai beza. 

 

VII. 9. Dialecto vulgar de Cize.

(Bajo-navarro oriental.)

 

Yalgi zuun behin ereileat ereitea.

Eta ereiten zielaik, hazi pharteat eori zuun bidiain gaineat, eta zeruko shoriek yin eta, yan zizien.

Beste pharteat eori zuun lekhu harritsu batzutaat, nun ezpaitzen lur handiik: eta behala sorthu zuun, lur ashala bezik etzelakotz.

Bana iruzkia yalgi zenian, erre zuun eta eihartu, erroik etzielakotz.

Pharteat ono eori zuun elhorrien gaineat: bana elhorriak handitziaikin, ithua izan zuun.

Azken phartia eori zuun lur hun baten gaineat: eta frutia eman ziin, bihi batzuk emaiten zutelaik ehun batendaco, beste batzuk hiruetanhogoi, beste zombaitek aldiz hoitahamar.

Beharriak tienak aitzeko, ai dezala. 

 

VII. 10. Dialecto vulgar de Salazar

(Bajo-navarro oriental salacenco.)

 

Elki zinuen bein kalako ereginzale bat eregitra.

Eta barreatzean granoak, zomait erori zitzan bideala urran, eta shin zitzan zeruko abeak, eta shan ztizien.

Berze batzu erori zintzan arridoyetan, non baitzen lur guti: eta bereala brotatu zizien, egonaz lurra arras me.

Baya elki zenekoz iguzkia, erre zintzan eta eartrik gelditu, zeren kasik ezpaitzien errorik.

Berze grano batzu erori zintzan larren artean: eta anditu zintzan larrak, eta sofokatu ztizien.

Berce batzu azkenik erori zintzan lur onean: eta eman zizien frutu, non egun batendako, non irurogei, eta non ogeitamar.

Nork izan zan bearri entendatzeko. entenda zala.  

 

VIII. 11. Dialecto suletino.

Elkhi zen ereilia ereitera. 

Eta ereiten ari delarik, azi zumbait erori ziren bide bazterriala, eta zeluko choriak jin ziren, eta jan zutien.

Beste zumbait erori ziren hartokietara, nun ezpeitzien hambat lurrik: eta berhala sorthu zen, lurrac loditarzunik ezpeitzian.

Eta ekhia jaiki zenian, erre ziren: eta zañik etzielakoz, eihartu ziren.

Beste zumbait erori ziren elhorrietara: eta elhorriak handitu ziren, eta itho zutien.

Bestiak erori ziren lur huniala: eta bihi eman zien, batak ehuin, bestiak hiruretanhogei, bestiak hogei eta hamar.

Dianak beharri entzuteko, entzun beza.

 

VIII. 12. Dialecto vulgar de Vidangoz.

(Suletino roncalés.) 

Erkin zen bein kalako erinzale bat eri tra.

Eta granuen barriatian, zomait erori zren bidiari abaño, eta shin zren zeuriko choriak, eta shan ztein.

Berze banak erori zren arridoyetan, nonta baizegon lur chiki: eta bertan bunatu zren, lurra arin zegolakoz.

Baya iguzkia erkitiari, erre eta eshartu zren, zeren kasi ez baizein izorrorik.

Berze orano banak erori zren shats artetan: eta anditu zren shatsak, eta sofokatu ztein.

Berze banak azkenik erori zren lur onian: eta emon zein frutu, non batarik ein, non irurogei, eta non ogeitaamar.

Biarri dionak entelegatako, entelega tzala. 

 

PARÁBOLA DEL SEMBRADOR.

VERSIÓN CASTELLANA.

He aquí que salió un sembrador a sembrar.

Y cuando sembraba, algunas semillas cayeron junto al camino, y vinieron las aves del cielo, y las comieron.

Otras cayeron en lugares pedregosos, en donde no tenían mucha tierra: y nacieron luego, porque no tenían tierra profunda.

Mas en saliendo el sol, se quemaron y se secaron, porque no tenían raíz.

Y otras cayeron sobre las espinas: y crecieron las espinas, y las ahogaron.

Y otras cayeron en tierra buena y rendían fruto: una a ciento, otra a sesenta, y otra a treinta.

El que tiene orejas para oír, oiga.

Parábola, sembrador, dialectos, vascuence, subdialectos + Avangeli de li quatre semencz

 

MATEO 13:1-9

13:1 Aquel día salió Jesús de la casa y se sentó junto al mar.13:2 Y se le juntó mucha gente; y entrando él en la barca, se sentó, y toda la gente estaba en la playa. 13:3 Y les habló muchas cosas por parábolas, diciendo: He aquí, el sembrador salió a sembrar. 13:4 Y mientras sembraba, parte de la semilla cayó junto al camino; y vinieron las aves y la comieron. 13:5 Parte cayó en pedregales, donde no había mucha tierra; y brotó pronto, porque no tenía profundidad de tierra; 13:6 pero salido el sol, se quemó; y porque no tenía raíz, se secó. 13:7 Y parte cayó entre espinos; y los espinos crecieron, y la ahogaron. 13:8 Pero parte cayó en buena tierra, y dio fruto, cuál a ciento, cuál a sesenta, y cuál a treinta por uno.13:9 El que tiene oídos para oír, oiga.

JESÚS EXPLICA LA PARÁBOLA DEL SEMBRADOR
Mateo 13: 18-23; Marcos 4:13-20; Lucas 8: 11-15

 

L' Avangeli de li quatre semencz.

Ara parllen de l' evangeli de li quatre semencz

Que Xrist parlava al segle present,

Per que el agues al mont alcun comenczament

De la soa creatura engenra novellament.

Lo semenador lo seo semencz semenava:

L' una tombe en la via; fruc non germenava

E non poya naiser, la reycz non apilhava;

Li ome la calpisavan, li oysel la devoravan.

L' autre entre las peyras non faczia profeitancza;

Sentent la calor seche senza demorancza;

L' autre entre las spinas hac grant soffogancza,

E non poya far fruc ni bona comportancza.

L' autra en la bona terra dreitament creisia,

Faczent bona spia dreita e ben complia;

Lo seo coltivador dreitament reculhia;

Per una, cent o cinquanta o trenta en reculhia.

L' evangelista demostra qui es lo semenador:

Aquest est Yeshu Xrist, lo nostre salvador,

Rei de li rei, princi de li pastor,

Semenant la grana del celestial lavor.

Aquesta semencza era la soa predication

Lacal el semenava cum grant affeccion;

Ma sovent encontrava a grant temptacion:

Tombant en vil terra suffria detrucion.

Car li oysel de l' ayre venon a batalhar;

Al bon semenador pur volen contrastar:

Tota la sua semencza queron a devorar,

Car en motas manieras la provan de temptar.

Aquisti fals oysel son li maligne sperit:

La scriptura o demostra e en l' evangeli es script;

E volon devorar lo tropellet petit

Del cal es bon pastor lo segnor Yeshu Xrist.

Quant aquisti oysel troban lo semencz

Spars per la via, sencza coltivament,

Que non ha reycz, ni pres renaissament,

De present lo robisson molt crudelment.

….

Ma cant lo semenador semena lo semencz,

L' una tomba en las peyras ont ha poc aliment;

E, car hi a poc terra, en salh subitament,

Mais fay petita reycz e caitio portament.

Cant aquesta semencza es de terra salhia,

Ilh non ha ferma reycz, ni la meolla complia;

Es arsa del solelh e de grant calor feria;

Enayma torna secca e sencza vigoria.

Aquesti son aquilh que, cant home lor amonesta 

Que auvon la parolla e l' escoutan cum festa, 

Volentier la recebon, e ben lor par honesta: 

Mas trop son temporal e de cativa gesta.

E de present qu' ilh senton la perseguecion,

Un poc d' espavant, o de tribulacion,

Ilh renean, e laysan la predicacion

Lacal ilh scoutavan cum tanta devocion.

…..

Lo lor adversari, l' enemic eternal,

Dragon, serpent antic, plen de veninz mortal,

Local es Sathanas, semenador de li mal,

Mesclava lo seo jolh cum lo semencz real.

Aquesta mala herba, semencza de tristicia,

Co son li filh fellon, plen de tota malicia;

De persegre li just han mota cubiticia,

Volent lor desviar la divina justicia.

Tribulacions lor dona e li trabalha fort,

Faczent a lor motas angustias e torment entro a la mort;

Ma li just son ferm; en Xrist han lor confort;

Al regne de paradis istaren cum deport.

Emperczo temon dio, gardant se de mal far;

La ley del segnor s' efforczan de gardar

E totas adversitas em paciencia portar,

Entro que sia vengu lo temp del meisonar.

E cant Xrist fare lo grant jujament,

Dire a li seo angel: “Facze depertiment

Entre li benaura e la mala semencz.”

Adonca li fellon seren trist e dolent.

Car lo segnor Yeshu Xrist, la divina sapiencia,

Donare encontra lor mot amara sentencia,

Diczenc: “Departe vos de la mia presencia,

Deisende en l' enfern, en grant pestelencia.

Car aczo es la paya de li vostre lavor

E de li vostre desirier; faczent sencza temor, 

Servent al vostre cors, ave laisa lo segnor;

Vos possessire grant pena, plorament e dolor.

Recebre heretage que ja non po morir,

Crudel serpent verumos que ja no po fenir,

E l' aspre fuoc ardent vos convere suffrir;

Ja de la tenebra scura vos no poire issir.”

Adonca el parllare cum placzent alegressa

A li seo benaura compli de fortalecza:

“Vene a possesir lo regne de bellecza,

Mays no senture plor ni dolor ni destrecza.”

Enayma lo bon pastor ben li amonesta; 

Liorare a lor lo regne del paire cum festa; 

Non temeren l' adversari ni la soa mala gesta, 

Ni la soa temptacion plena de grant tempesta.

Cum lo celestial paire auren lor compagnia, 

Portaren real corona de grant segnoria,

Preciosa, e nobla, e de bellecza complia;

En solacz e en deport sere tota lor via.

Car seren filh de dio, payre d' umilita,

Possesiren la gloria per propria heredita,

Seren angel glorios, luczent en clarita;

Per tuit temp istaren devant la Sancta Trinita.

Amen.

L' Évangile des quatre semences.

Ores parlons de l' évangile des quatre semences

Que Christ disait au siècle actuel,

Par quoi il eut au monde aucun commencement

De la sienne créature engendrée nouvellement.

Le semeur la sienne semence semait:

L' une tomba en la voie; fruit ne germait

Et ne pouvait naître, la racine ne prenait;

Les hommes la foulaient, les oiseaux la dévoraient.

L' autre entre les pierres ne faisait profit;

Sentant la chaleur elle sécha sans retard;

L' autre entre les épines eut grande suffocation,

Et ne pouvait faire fruit ni bon portement.

L' autre en bonne terre droitement croissait,

Faisant bon épi droit et bien plein;

Le sien cultivateur droitement recueillait;

Pour une, cent ou cinquante ou trente en recueillait.

L' évangile démontre qui est le semeur:

Celui-là est Jésus-Christ, le notre sauveur,

Roi des rois, prince des pasteurs,

Semant la graine du céleste labeur.

Cette semence était la sienne prédication

Laquelle il semait avec grande affection;

Mais souvent rencontrait grande tentation:

Tombant en vile terre souffrait destruction.

Car les oiseaux de l' air viennent à batailler;

Au bon semeur pourtant veulent contester:

Toute la sienne semence cherchent à dévorer,

Car en plusieurs manières l' essayent de tenter.

Ces faux oiseaux sont les malins esprits:

L' écriture cela démontre et en l' évangile est écrit;

Et veulent dévorer le troupeau petit

Duquel est bon pasteur le seigneur Jésus-Christ.

Quand ces oiseaux trouvent la semence

Eparse par la voie, sans culture,

Qui n' a racine, ni pris renaissance,

A l' instant la dérobent moult cruellement.

…..

Mais quand le semeur sème la semence,

L' une tombe dans les pierres où a peu aliment;

Et, parce que y a peu terre, en sort subitement,

Mais fait petite racine et chétive pousse.

Quand cette semence est de terre sortie,

Il n' a ferme tuyau, ni la moëlle remplie;

Est brûlée du soleil et de grande chaleur frappée;

Ensuite tourne sèche et sans vigueur.

Ceux-là sont ceux qui, quand on les admoneste

Qu' ils entendent la parole et l' écoutent avec fête,

Volontiers la reçoivent, et bien leur paraît honnête:

Mais trop sont temporels et de méchant geste.

Et à l' instant qu' ils sentent la persécution,

Un peu d' épouvante, ou de tribulation,

Ils renient, et laissent la prédication

Laquelle ils écoutaient avec si grande dévotion.

…..

Le leur adversaire, l' ennemi éternel,

Dragon, serpent antique, plein de venin mortel,

Lequel est Satan, semeur des maux,

Mêlait la sienne ivraie avec la semence royale.

Cette mauvaise herbe, semence de tristesse,

Ce sont les fils félons, pleins de toute malice;

De poursuivre les justes ont grande convoitise,

Voulant eux dévier de la divine justice.

Tribulations leur donne et les travaille fort,

Faisant à eux moultes angoisses et tourments jusqu' à la mort;

Mais les justes sont fermes; en Christ ont leur confort;

Au royaume de paradis seront avec volupté.

Pour cela craignent Dieu, gardent soi de mal faire;

La loi du seigneur s' efforcent de garder

Et toutes adversités en patience porter,

Jusqu' à ce que soit venu le temps du moissonner.

Et quand Christ fera le grand jugement,

Dira aux siens anges: “Faites séparation

Entre les bienheureux et la mauvaise semence.”

Alors les félons seront tristes et dolents.

Car le seigneur Jésus-Christ, la divine sagesse,

Donnera contre eux très amère sentence,

Disant: “Séparez-vous de la mienne présence,

Descendez en l' enfer, en la grande pestilence.

Car c' est la paie de vos travaux

Et de vos desirs; faisant sans crainte,

Servant à votre corps, avez laissé le seigneur;

Vous posséderez grande peine, pleur et douleur.

Recevrez héritage qui jamais ne peut mourir,

Cruel serpent venimeux qui jamais ne peut finir,

Et l'  âpre feu ardent vous conviendra souffrir;

Jamais de la ténèbre obscure vous ne pourrez sortir.” 

Alors il parlera avec agréable allégresse

Aux siens bienheureux remplis de force:

“Venez à posséder le royaume de beauté,

Jamais ne sentirez pleur ni douleur ni détresse.”

Comme le bon pasteur bien les admoneste;

Livrera à eux le règne du père avec fête;

Ne craindront l' adversaire ni la sienne mauvaise action, 

Ni la sienne tentation pleine de grande tempête.

Avec le céleste père auront leur compagnie,

Porteront royale couronne de grande seigneurie,

Précieuse, et noble, et de beauté remplie;

En joie et plaisir sera toute leur vie.

Car seront fils de Dieu, père d' indulgence,

Posséderont la gloire par propre héritage,

Seront anges glorieux, luisant en clarté;

Par tous temps seront devant la Sainte Trinité.

Ainsi soit-il.